hits

Tina LaFon

0

Anoreksi.. Ninas historie.

  • 14.01.2018 kl.21:59
  • Kategori: Blogg

God Søndagskveld.

Jeg håper du har hatt en fin-fin helg.
I dag skal jeg dele en historie, men denne gangen er den ikke min. 
Gjennom innlegget om min anoreksi diagnose, fikk jeg kontakt med Nina.
Hun skrev en omsorgsfull og oppmuntrende melding til meg etter å ha lest historien.
Nina har nemlig selv den samme diagnosen, men har gjennom hardt arbeid og en enorm viljestyrke kommet seg fri fra sykdommen.


Gjennom våre samtaler fant jeg trøst, forståelse og en kvinne med et stort hjerte og et brennende ønske om å hjelpe andre. 
I tillegg til en felles diagnose, fant vi også en felles fortid. Vi gikk nemlig i samme barnehage her i Mandal. Livet er ekstra fint noen ganger, og bringer mennesker inn i livet ditt når du trenger dem mest.

Uten flere ord, her er Ninas sterke historie.


 

 

 

 

 


En periode av livet mitt med spiseforstyrrelse

Før jeg starter med å fortelle om det å ha en spiseforstyrrelse, så må jeg fortelle deg litt mer om hvem jeg, Nina, har vært. 

Helt fra jeg var liten så har jeg vært det mange vil kalle for «spesiell». Ikke spesiell i den forstand at jeg var en «uslipen diamant», men mer i den sammenhengen at: «Å gudd, ho va rar. Ho sa jo ingenting, ho bare sto der». Ja, slik var jeg; jeg sa ingenting i store og små grupper med mennesker som f.eks. i en vennegjeng, i klasserommet, osv. Og i møte med ukjente mennesker?., ja, du skjønner tegninga. Jeg følte meg ikke tilpass. 

Dette hadde sine grunner. Jeg slet med sosial angst. Og ikke bare det, men jeg hadde også angst (spesielt helseangst og dødsangst), tvangstanker- og handlinger (OCD). Disse tingene fikk jeg profesjonell hjelp med da jeg var 16 år. Jeg gikk i behandling og gjorde gode fremskritt på dette punktet. Alt til sin tid, og ting tar den tid det tar. Det er min erfaring. Jeg er frisk fra dette i dag. 

Deretter så kom spiseforstyrrelsen på besøk til meg, anoreksi var navnet. Og jeg, jeg inviterte den inn. 

Jeg var russ siste året på vgs. i 2004, 19 år ung. Dette var natt til 17.mai. Jeg kjente meg dårlig; kanskje ikke så rart da vi hadde døgnet hele natta. Hele 17. mai-dagen gikk med til festligheter som jo 17.mai er, en festdag. Da ettermiddagen kom og vi skulle gå i borgertoget så kjente jeg at jeg ble dårlig igjen. I selve toget så satt jeg på en biltilhenger, og var så dårlig at jeg måtte legge meg ned til tider. Jeg var da ikke vant med å «rangle» hele natten og hele dagen, så dette var en reaksjon tenkte jeg. Da dagen var slutt gikk jeg hjem og la meg. 

Det viste seg at jeg brygget på en omgangssyke, med full diare og oppkast. Jeg beholdt ikke maten som jeg prøvde å spise, det kom raskt i retur. Dette holdt seg gående noen dager, før jeg ble frisk igjen. Da jeg ble frisk og begynte å spise igjen, så ville ikke kroppen ha all maten. Det ble fort diare så da spiste jeg ikke så mye. Følte meg liksom ikke sulten heller. 

I løpet av omgangssyken, så hadde jeg tatt av noen kg. Det var jo ikke så rart da kroppen kvittet seg med maten. Helt normalt det. Men jeg likte det liksom på en måte. Magen var flat, og jeg følte meg finere enn før. Det som var med meg var at jeg alltid hadde vært ei kraftig jente som var glad i mat. Jeg kunne ikke velge på øverste hylle av klær jeg ønsket liksom. Jeg var overvektig, ferdig med det. Så det at jeg hadde tatt av noen kg var egentlig bare positivt da jeg absolutt hadde et lite lager å ta av. 

Men følelsen det gav meg, det at jeg hadde tatt av noen kg, var en følelse jeg aldri hadde kjent før. For det første følte jeg meg fin, og hvem ønsker vel ikke det? Jeg følte også at jeg kunne gå ut i klær og føle meg vel i dem, klær som jeg kanskje ikke brukte så mye før pga. de hadde vært litt små.

Dette var jo på våren med sommeren i vente. Jeg husker jeg kledde på meg ei linbukse, belte og en singlet. Wow, jeg følte meg utrolig bra, og ble på en måte glad. Jeg tenkte at «dette må du ikke ødelegge, Nina, dette fortjener du faktisk. Du fortjener å føle deg bra og være tynn. Nå må du gjøre ditt for at du ikke legger på deg igjen». 

Slik begynte det egentlig. Jeg begynte å bli redd for å spise ting som kunne gjøre at jeg la på meg noen kg. Jeg var redd for at magen skulle bli «stor» igjen. Jeg begynte å bli mer bevisst på hva jeg puttet i munnen, og hva maten inneholdt. Ja, vel og bra det, det skal vi jo alle tenke, for det er jo sunt, ikke sant? Vi vil jo alle være sunne og friske. Jeg startet også med å trene hardere og mer regelmessig. 

En ting er å legge om livsstilen, og faktisk gjøre det «sunne» og «rette» valget, whatever that is. En annen ting er når det går til «hodet» på en, og livet blir en «prosess» der du kun tenker på deg selv i form av mat, trening, vekt og kropp. For det var det som skjedde; jeg tenkte KUN på mat, trening, vekt, kropp, og den «premien» jeg hadde sett for meg at skulle ligge «der framme» til MEG. «Premien» var å bli tynn, fin, flott, akseptert, oppmerksomhet, og å velge akkurat de klærne jeg ønsket. Da ville jo livet bli perfekt, ville det ikke? Og da noen kommenterte at jeg var blitt så tynn og fin, så ble jeg glad. Det var jo det jeg ville, sånn egentlig. Men ble jeg glad nok? Egentlig så var det bare en bekreftelse på at det jeg gjorde var «riktig», det ble jo merkbart at jeg ble tynnere. «Så hvis jeg bare fortsetter slik, så blir det bra???», tenkte jeg.

Men NÅR hadde jeg egentlig tenkt å hente ut «premien» for godt? NÅR var det egentlig tynt nok? Ville det noen gang bli tynt nok?

Det fortsatte slik at jeg ble opphengt i hva maten inneholdt, da spesielt telling av kalorier, og om det inneholdt masse fett. Mat som inneholdt mange kalorier og fett ble bannlyst i mitt liv. Ja, egentlig så begynte all mat å bli bannlyst sånn etter hvert, uavhengig av hva det inneholdt. Det å spise ble en «skam». Den skyldfølelsen jeg fikk etter at jeg hadde spist, som om jeg hadde gjort noe alvorlig galt, hva var det liksom? Nei, da var det jo bare en ting å gjøre da, trappe ned spisinga, og trene like mye, om ikke enda mer. På den måten skulle jeg liksom føle meg bedre, og med bedre samvittighet. 

Jeg veide meg opptil flere ganger daglig, og jeg så meg i speilet minst like mange ganger som jeg veide meg. Studerte meg selv opp og ned i mente. «Fornøyd? Næh, bare litt til på lårene og armene som må bort, og kanskje litt til på magen, så blir det vel bra», tenkte jeg. Den «premien» om å bli tynn var for lengst nådd, men likevel så var det viktig å streve etter mer, og mer. Det var dette som var «drivkraften» til å ikke spise; det var alltid noe på kroppen jeg ikke var fornøyd med, uansett. Men i virkeligheten så ble det en jævla tynn kropp. Jeg så det ikke. 

Jeg fortsatte med spisevegringen. Det gikk på det meste 36 timer mellom hver gang jeg spiste noe, og da spiste jeg kun et eple, eller en annen frukt i tillegg til at jeg drakk vann. Vann drakk jeg selvsagt ofte. Men vann, hva næring gir det liksom? 

Jeg fikk av og til noen «kav» som gjorde at jeg kunne tømme skapene, eller handle masse på dagligvaren som jeg kunne spise på meget kort tid. Og da snakker jeg mengder med mat eller godteri. Det var veldig viktig for meg at ingen så dette. For da jeg fikk dette «kavet» etter mat/godteri, så var det som en sulten ulv som hadde fått sitt bytte. Jeg hadde altså et lite snev av bulimi i tillegg. Jeg kastet det aldri opp etterpå, for jeg hatet å spy. Men jeg visste at kroppen min ville reagere, og at den ville kvitte seg med dette selv, hvis jeg bare spiste mye nok.  Det var bare å vente på at det skulle skje. Og da det skjedde, så ble jeg ofte sengeliggende 1 til 2 dager etterpå. Og hvis ikke kroppen ordnet opp selv, så måtte jeg ty til andre løsninger for å kvitte meg med maten. 

Den siste gangen jeg viste meg på treningssenteret, så holdt det på «å gå galt», altså at jeg holdt på å besvime. Ei venninne og jeg trente aerobic sammen. Akkurat denne dagen så kjente jeg at «nå skjer det noe». Omgivelsene begynte å bli tåkete og litt svart, og jeg ble svimmel og kvalm. Jeg måtte sette meg ned, og jeg orket ikke å delta igjen. Så der satt jeg da, på sidelinjen, og så på at de andre trente. Sannheten er at jeg var så dårlig at jeg ikke klarte å reise meg med en gang. Jeg måtte bare sitte så lenge jeg kunne for å innhente meg selv igjen. Da timen var slutt kom min venninne bort til meg og var klar til å gå hjem. Jeg var ikke helt klar, så jeg måtte vente litt til. Venninnen ventet med meg. Da kom treningsinstruktøren bort til oss, og spurte meg: «Er dette noe du har valgt å gjøre mot deg selv?» Jeg klarte ikke å svare og bare så på henne. Jeg tok meg sammen og fant frem de siste kreftene jeg hadde denne dagen og ville hjem. Jeg gikk ALDRI på hennes aerobictimer igjen. 

Mitt opplegg fortsatte selvsagt etterpå dette, og jeg skjønte ikke hvorfor treningsinstruktøren skulle legge seg opp i mitt liv på den måten; «Makan til frekkhet», tenkte jeg. 

Kiloene raste av fortere og fortere, og det ble veldig tydelig for de rundt meg at dette var en spiseforstyrrelse.  Jeg fikk liksom det «preget». Mange begynte å si: «Det er jo bare til å spise mat, det vet du vel». Ordet «bare» ble jeg møkklei. «Bare» spis, «bare» gjør sånn eller sånn. «Bare». 

Jeg var tynn; bein stakk ut, armer og bein var liksom bare der som rette streker. Hele meg var en rett strek. I tillegg er jeg høy, 1.84 m, så det å bli SÅ tynn med en slik høyde skilte seg faktisk ganske mye ut. Jeg var jo tydelig undervektig.  

Jeg frøs konstant, og begynte å få litt mer «hår» på kroppen. Ja, alle andre steder enn på hodet, for der mistet jeg en del hår. Jeg hadde tykt hår, som «plutselig» ble tynt. Jeg sov med tykke sokker, tykk genser og av og til votter for å holde varmen under dyna. Da jeg la meg i senga og skulle legge meg på siden, så kunne jeg ikke legge beina oppå hverandre da det var vondt når kneskålene møtte hverandre. Hvis jeg lå på magen på gulvet, så var det vondt å ligge da det ikke var noen mage å ligge på; det var rett på bekkenet/hoftebeinet (vet ikke hva det heter, er ikke så god på anatomi 😊). Jeg hadde også uren hud. Det hadde jeg egentlig hatt lenge, men dette gjorde det ikke bedre. 

Jeg klarte ikke å være så mye i aktivitet, og en rolig gåtur for andre ble for meg en kamp da energien var meget dårlig. Jeg klarte ikke å holde følge med mormor engang, og hun gikk ikke fort. Jeg «hang» mange meter bak og hadde nok med å prøve å få med meg begge beina. 

Jeg hadde byttet ut klesgarderoben opptil flere ganger, og «alt» ble for stort, litt for fort. Jeg sa til de rundt meg at: «Hvis jeg dør av dette, så er det helt greit». Og det kom fra meg, som egentlig hadde totalt angst for døden, og aldri ville dø. 

Noen kom på dette tidspunktet og sa til meg: «Nina, du ser helt for jævlig ut, du er syk og du trenger hjelp, NÅ». Jeg lo egentlig av dem, og noen ganger lo jeg dem rett opp i ansiktet, og tenkte: «Djisus, hva er galt med deg?» 

Jeg fortsatte i min verden, selv om jeg egentlig var totalt lost. Jeg hadde mistet meg selv og realiteten for lenge siden. Jeg spiste minst mulig, samtidig som jeg tok reseptfrie legemidler for å kvitte meg med maten. Vel, hva var det egentlig å kvitte seg med til slutt? Riktig, ikke så veldig mye. 

*DUNK*, der ble helt svart. 

Jeg våknet og så min mors ansiktsuttrykk, litt sånn forskremt. «Du besvimte og datt rett i gulvet, Nina. Nå er det nok, og i natt skal jeg sove på samme rom som deg». 

Noen dager etterpå gikk jeg i dusjen og skulle stelle meg. Jeg gikk naken bort til vasken og skulle vaske hendene. Da måtte jeg bøye meg litt. Samtidig kikket jeg opp i speilet. Der så jeg for første gang ei veldig tynn jente, meg selv. Jeg så for første gang at bein stakk ut, og at jeg faktisk ikke syns det var fint. DET var mitt vendepunkt. Jeg trengte hjelp, det innså jeg selv. 

Jeg innså at jeg hadde vært stygg mot den viktigste personen i mitt liv, meg. Jeg innså at jeg hadde rakket ned på meg selv og aldri sagt et positivt ord om meg til meg. Jeg innså at jeg hadde pint meg selv ved å sulte meg, istedenfor for å være snill og gi kroppen det den trengte. Jeg innså at gjesten (les: anoreksi) jeg hadde sluppet inn, ikke var bra for meg. Det var på tide å lukke den døren i mitt liv. 

---------------------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg fikk MEGET god hjelp fra ei profesjonell dame våren/sommeren 2005, og takket være hennes hjelp så kom jeg meg ut av det etterhvert <3  

Og du, den «premien» der fremme som du tenker at ligger der og venter på deg; det er bare bløff. Det er som om du blir lovet en milliongevinst i lotteri, men bare hvis du tar x antall «spins» først, også ender du opp med å betale istedenfor å få ut noen som helst premie.

Jeg lever i dag et godt og rikt liv med masse god mat og kos, og har gjort det i mange år nå. Ja, det er faktisk mulig hvis du lurte på det. Jeg STORKOSER meg med mat, og det med VELDIG god samvittighet 😊  Nå trener jeg for å holde meg sunn og frisk, ikke for å bli tynn. Jeg vet hvor balansen går mellom det som er «usunt» og «sunt» når det kommer til sammenhengen mellom mat, vekt og trening.

 Veien til «fri fra anoreksi» har ikke vært en dans på roser, langt ifra, men med god viljestyrke og tid, så ordnet det seg. Ingenting er umulig for den som virkelig ønsker og vil noe <3

Men la meg også ha det sagt, selvfølgelig så preger denne opplevelsen meg, og noe vil alltid henge med meg videre. Men det viktigste er at jeg kan leve et godt liv uten at dette er et problem i hverdagen min. For det er det ikke lengre, det er ikke et problem i hverdagen, og det har det heller ikke vært på mange, mange år. Men som jeg pleier å si; spiseforstyrrelsen er gjemt, men ikke glemt på den måten at det er en sterk opplevelse å gå gjennom noe slik. Man glemmer det ikke. 

Sånn sett, så har jeg fått en «premie» i dag, hvis jeg kan kalle det det, jeg er frisk. Men det skulle ikke være nødvendig å gå den veien for å faktisk innse noe som var der før «helvetet» startet. Jeg vet det er vanskelig å være oppi det, men jeg vet også hvor godt det føles å være ute av det.  

Stopp i tide. Ja, hvis det «bare» hadde vært SÅ enkelt??????????????

Nina W. 


 

Du kan finne Nina på sosiale medier her:

https://www.instagram.com/interiorismypassion/

https://www.snapchat.com/add/waage12

 

 

Mine sosiale medier:

SnapChat: @Tinas.no 

Instagram: @Tinas.no

Facebook: https://m.facebook.com/www.tinas.no/

 

Legg igjen en kommentar
1

Nye utfordringer.

  • 09.01.2018 kl.06:43
  • Kategori: Blogg

Goooood Tirsdags-Morgen 💗

Jeg håper du har hatt en fin-fin start på uken.
Jeg vet ikke hva det er med starten på uken, men jeg elsker den. Det kan jo selvfølgelig spille inn at Mandager er min Kontor-dag for uken. Ofte blir den brukt med nesa i papirer og musikk på ørene, men den inneholder alltid litt venninne-skravle-lunsj-shopping-tid. Det er få ting som gjør meg lykkligere enn det! 
Nå er vi allerede kommet til Tirsdag og jeg er snart på vei til Yin-Yoga på Pusterommet her i Mandal. Yoga er en annen ny og spennende del av mine ukentlige fritids-aktiviteter. Merkelig nok ligger det mye lengre ute av min komfort-sone en det dette innlegget skal handle om, nemlig klatring.
Kanskje kommer det et lite blogg-innlegg om Yoga i fremtiden?
Men dette innlegget skal, som lovet, handle om mitt nyeste prosjekt. Klatring.


Nye Utfordringer

I løpet av det siste året, med alle utfordringene kom også mye ny inspirasjon. Jeg bruker ofte ordtaket ¨It was the best of times, it was the worst of times¨ for dette føler jeg beskriver livet mitt ganske så godt. Livet mitt er fullt av kontraster der vondt og godt går hånd i hånd. 
Men en del av det gode er lysten og søken på nye utfordringer. Jeg har alltid vært veldig glad i trening og det å være aktiv, og det siste året har jeg utfordret meg selv med å prøve nye treningsformer.
Jeg liker tanken på variasjon og allsidighet i trening. Det å bruke kroppen dynamisk og til en aktivitet, ikke bare trene for å forbrenne kalorier.

Så denne gangen stod klatring for tur, det har stått på ¨Bucket-Listen¨ min en stund.
Men for å få lov til å bruke klatrevegger innendørs i Norge, så må man gjennom et innføring/sikrings-kurs først. Den eneste plassen jeg vet om som tilbyr dette i nærområdet mitt er Spicheren treningssenter i Kristiansand. Så Lørdag formiddag gikk turen dit.

Kurset jeg var på varte i Ca.3 timer da det var kun meg og en veldig hyggelig jente som het Valentina, som var der.
Den første timen gikk med til å lære litt om forskjellig type klatring og litt historie, samt forståelse for hvorfor sikkerhet og regulasjoner er så viktig i denne sporten.

Da jeg automatisk går inn i Nerd-modus hver gang jeg skal lære noe nytt, så var dette superspennende for meg. Hver gang jeg finner en ny hobby, aktivitet eller bare et tema, så vil jeg helst vite alt jeg kan om dette. Så jeg koste meg glugg i hjel med å lære om diverse festeteknikker og knuter.

 

Jeg skal glatt innrømme at jeg kan ha en tendens til å være over-entusiastisk over alle nye utfordringer, og kall det gjerne naivitet, men jeg blir veldig sjeldent nervøs.Så jeg ble litt overasket da jeg kjente nervene komme krypende. Merkelig nok ikke for hverken klatringen eller høyden, men det store ansvaret man faktisk har når man skal sikre andre som klatrer. Som instruktøren så fint sa, `Når du skal velge klatrepartner, så velg den som er best på sikring og ikke nødvendigvis den som er best på klatring`.

Da jeg som sagt er over-entusiastisk, og instruktøren skjønte dette, så fikk jeg lov å få et forsøk i den `Hardeste` veggen før vi avsluttet for dagen. Det skal jo sies at han valgte en av de lettere løypene i veggen, men jeg var fortsatt passe stolt da jeg klatret veggen til topps.


Klatring



Så hva synes du? Er dette noe du kunne tenke deg å prøve? 
For de som synes det virker spennende så hiver jeg med litt fakta her på slutten. 
Jeg håper du får en deilig Tirsdag og at du kanskje ble inspirert til å gi deg selv en ny utfordring?

-Tina

Følg meg gjerne på SnapChat for daglige oppdateringer
 https://www.snapchat.com/add/tinas.no

Sikringskurs klatring:
Hvor?
Spicheren Treningssenter Kristiansand
Når?
Hver Tirsdag kveld og Lørdag formiddag 
Pris?
300Kr
Varighet?
3-4 timer
Hva oppnår du?
Du mottar kursbevis som du kan bruke til å klatre i de fleste innendørs klatrevegger, og du kan nå ha med egne barn i klatrevegg.
 

Legg igjen en kommentar
0

En stor takk og en liten smakebit.

  • 08.01.2018 kl.06:55
  • Kategori: Blogg

Hei og God Mandag Morgen 💗

Jeg må aller først starte med en stor takk. 
Takk for en helt overveldende respons på mitt forrige innlegg.
Det at så mange tok seg tid til å skrive så gode, omsorgsfulle og støttende ord til meg er veldig rørende, og jeg setter uendelig stor pris på hvert ord. 
Det å lese historiene til andre kvinner som har vært, eller er igjennom samme eller lignende situasjon som meg er både inspirerende og vondt, men det gir meg håp. Håp om en fremtid uten denne vonde kampen. Jeg kommer til å dele mer fra historien min i fremtiden. Jeg vil også prøve å dele mine tanker og meninger rundt dette med slankeoperasjoner og konsekvensen av dem.


 

Men for denne fine Mandags morgenen velger jeg å dele en litt lysere side av livet. 
Det siste året bragte med seg mange nye, helt fantastiske vennskap, mye godhet, støtte og omsorg. Det bragte også med seg en eventyrlyst som jeg aldri har kjent på maken til. 
Det skal nå sies at jeg alltid har vært en  impulsiv og noen vil kanskje si over-entusiastisk person. Så det å finne på sprø ting er da ikke helt ukjent for meg.
Men som jeg skal vise i et fremtidig blogg-innlegg, bestod 2017 av masse gøye utfordringer. Som Helikoptertur, fallskjermhopp, og spontan tur til trenings-resort på Fuerteventura, 
Denne eventyrlysten fortsetter inn i 2018, så i går tok jeg turen til Spicheren treningsenter i Kristiansand for sikkerhetskurs i klatring,
Flere bilder, litt informasjon og min opplevelse av det kommer i et blogg-innlegg forhåpentligvis senere i dag, men for nå; Her er en liten smakebit av min første gang i klatrevegg.

https://youtu.be/C5VCLM0a4Xs

-Tina

Legg igjen en kommentar
34

Fra fedme til anoreksi.. Min historie om hvordan jeg mistet over 75Kg, og meg selv, på ett år.i

  • 05.01.2018 kl.16:27
  • Kategori: Blogg

Jeg må innrømme at jeg strever litt med hvordan jeg skal skrive dette innlegget, og har utsatt det gang på gang. Det å velge å blogge og det å dele flere sider av livet mitt på sosiale medier er et bevist og gjennomtenkt valg for min del. Jeg ser det som del av jobben min, og som et kreativt prosjekt.
Men det har seg jo slik at uansett om det er del av jobben, eller om man bare velger å dele status oppdateringer på Facebook, så har man valget om å filtrere det man legger ut. Vi velger den versjonen av oss selv vi vil presentere og de delene av livet man vil vise til andre. Dette gir ringvirkninger både på godt og vondt. Det kan skape urealistiske bilder og gi feil inntrykk av en person og en situasjon Det kan føre til misunnelse, gi mindreverdighetskomplekser og  skape andre negative følelser og situasjoner hos andre mennesker. Men...
 Det har også muligheten til å påvirke andres liv i en positiv retning. Ved å dele av sine livserfaringer, sine feiltrinn, vise glede, sorg og fortelle sin usminkede historie så kan man kanskje inspirere, og forhåpentligvis også hjelpe andre med å være ærlige med seg selv. Kanskje gi andre noen å kjenne seg selv igjen i. Kanskje også hindre andre i å gjøre de samme feilene. Uansett, så vil det vi velger å dele av oss selv påvirke andre rundt oss i en eller annen form. Så ved å dele min historie, mine valg og mine feiltrinn så håper jeg så inderlig at det kan gi deg noe. Gi deg forståelse, inspirasjon, motivasjon eller gi deg en følelse av å ikke være alene. Med gode intensjoner og nervøst sinn, her er min historie.

 

Juli 2016

Livet mitt er fint det. Jeg har en god jobb som jeg virkelig trives i, den kan være hektisk, uforutsigbar og stressende, men også uendelig givende og inspirerende. Jeg er gift med en vidunderlig mann, og bor i et fint hus. Jeg elsker å bruke tid på Venner, familie, trening og jeg ler mye. Jo, skikkelig heldig er jeg. Vi har ikke barn enda. Vi har prøvd, men uten hell. Vi har flere forsøk med prøverør bak oss, men uten hell. Men ikke alle trenger å få barn? Det er da ikke en menneskerettighet heller.. Men hva om det er noe jeg kan gjøre? Vekten min er jo for høy, jeg faller til og med i fedme kategorien. Legene har nevnt at dette kan gjøre prosessen med å bli gravid vanskeligere. Og selv om jeg trives med meg selv og min kropp, så vil jo både trening og fremtid være lettere i en lettere kropp. 

8. August 2016

Jeg skal innrømme at det å `betale seg ut av et problem' ikke helt er min stil. Det er jo forsåvidt ikke det å ta en så stor avgjørelse, spontant. Mannen trengte en god del overtalelse, og jeg kunne se bekymringen i blikket på de rundt meg. De jeg valgte å dele det med da. Jeg har jo valgt å holde dette så privat som mulig. Jeg kjenner på litt skyldfølelse over ikke å ha delt dette med mange av de som står meg nærmest. Jeg burde nok ha sagt det til min Personlige trener iallefall? Hun har jo ville hjelpe meg ned i vekt på en forsvarlig måte tidligere. Vel, det nytter ikke å gruble på dette natten før operasjonen. Bare hold for nesa og hopp ut i vannet. Dette går fint. Dette vil løse så mange problemer, flere fluer i et smekk. Det MÅ da være en god avgjørelse.

9. August 2016

Bare pust Tina.. Nerver er normalt, bare smil og vær takknemlig. Ikke alle har mulighet til å betale seg til en Gastric Sleeve operasjon på privatsykehus, og på så kort varsel. Legene virket jo hyggelige.. Profesjonelle. De kikket ikke igjennom journalen min, men det var sikkert ikke nødvendig. Bare gjør som de sier, pust dypt og smil, så er dette snart over...

-'Hjelp!! Kan noen hjelpe??' Skal det være så vondt? Jeg ser sykepleierne kommer løpende. Jeg sovner.. Våkner, kaster opp. Er dette normalt? Mannen min! Der er du jo. Kan du hjelpe meg? Dette er så vondt. Jeg sovner igjen- 

 

Mars 2017

Jeg kan se bekymringen i blikket til mine nærmeste. Jeg føler også på forvirringen til andre rundt meg.
'Hva har skjedd?'
'Wow, du ser bra ut, men.. er alt OK'
'Har ikke dette gått litt fort?'
Jeg skjønner ikke helt spørsmålene og bekymringene. Det er jo dette som er poenget.
Folk sier det jo selv.
'Du som var såååå stor!'
'Du ser så mye bedre ut nå'
Jeg er jo enig at det har gått fort, men det vil jeg jo! Jeg er en løper og jeg trener hver dag. Da er kjapp vektnedgang naturlig. Uansett så har jeg jo nådd mål-vekten min. Jeg skal jo bare stabilisere vekten nå, og kanskje lage en liten `buffer`i tilfelle jeg skulle gå opp et par kilo ufrivillig.
Irene (PT) sier at hun er nervøs for at jeg begynner å miste kontrollen på vektnedgangen nå.. Men så skjønn som hun er, så er hun nok bare i overkant forsiktig.
Jeg skjønner jo det, Det er jo tross alt jobben hennes.

1. August 2017

Det kan da ikke stemme, dette blir for pinlig. Dette skal jo ikke ramme 30-åringer. Er ikke dette en sykdom for Jenter og gutter i tenårene?
'Dette må du forberede deg på at blir verre før du blir bedre igjen, sier Irene med bekymring i blikket.
'Det blir en tøff vei å gå, men jeg er her, rett ved siden av deg...'

 

Anoreksien kom for meg snikende og blindende, men de rundt meg så den komme.
Alle kan nå se at jeg er syk,   
                                                         ..alle utenom meg...

Dette er altså litt av sykdomsforløpet og historien om hvordan jeg gikk fra Sykelig overvekt til diagnosen Anoreksia Nervosa.
Hvordan jeg mistet over 75Kg og meg selv på ett år.

To be continued..

 

SnapChat: @tinas.no

Facebook: https://m.facebook.com/www.tinas.no/

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Vis flere innlegg