hits

Tina LaFon

2

Veien videre..

  • 07.11.2018 kl.08:09
  • Kategori: Blogg

Hei og God Onsdag!

Frst la meg starte med  igjen si takk.
Takk for alle stttemeldinger, kommentarer gode ord og omtanke,
Jeg er ydmyk og dypt takknemlig for all kjrlighet og sttte bde kjente og fremmede har vist meg.


N er det noen mneder siden jeg  la ut blogg-innlegget, var p God Morgen Norge og lot meg intervjue i diverse norske og utenlandske aviser. Og wow for en spesiell tid det var. Jeg vil pst at det s godt som utelukkende var en positiv opplevelse i sin helhet. Men, jeg trengte fremdeles tid til fordye det hele. Men ogs jobbe videre med bli frisk. 
Jeg er n klar for begynne s smtt blogge igjen. Frst og fremst fordi jeg virkelig elsker skrive, ta bilder, dele og vre kreativ.
Jeg skal vre rlig si at noe av det som har stoppet meg fra begynne dele igjen er det fortsatt vre syk, det vil i mitt tilfelle inkludere vre undervektig. Dette er en sr ting for meg. Bde fordi jeg ikke nsker vre det, jeg sliter med skyldflelser over ikke 'bli frisk fort nok' og er nok redd for kommentarer p utseende og kommende vektoppgang.
S fint som blogging og internett kan vre s er det ogs et sted for mye meninger, anonyme kommentarer og ofte et uheldig fremstilling av kropp og utseende og sunnhet. 

Men det som gjr at jeg n velger starte skrive igjen er mye fordi en av mine livsfilosofier er 'Man trenger ikke vente p at stormen skal passere, man kan lre seg danse i regnet' 
Det jeg legger i dette er at vi som mennesker ofte utsetter gjre ting fordi *Jeg m bare .... frst*  *Hvis jeg bare .... s skal jeg ....* 
Tingen er at jeg vil ikke vente p noe lengre, Jeg vil ikke ha flere unnskyldninger.
Mine unnskyldninger har inkludert blant annet:

  • Nr jeg bare legger p meg litt mer eller ser litt sunnere ut, s kan jeg skrive mer p bloggen for da kan jeg vre et sunt forbilde.
  • ​Nr bare eksamen er over s skal jeg stresse ned og ta mer tid til meg selv.
  • I morgen skal jeg spise alt som str p mat-planen min...

Vel.. Tingen er at det eneste som vi virkelig har i livet er n. Det er det enste sikre, S hvis ikke n, nr da?
Det er dessverre ikke slik at ting plutselig ordner seg, eller at vi vkner opp neste morgen og s er vi denne nye versjonen av oss selv. Livet er alle de sm yeblikkene og endringer skjer ved alle de sm valgene vi tar i disse yeblikkene. Alle yeblikkene satt i rekkeflge er livet og alle de sm valgene vi tar er det som utgjr bde retningen og livsstilen vi har.
 

S isteden for utsette livet s velger jeg n. Og det vil si dele p bloggen den Tina jeg er akkurat n, og ikke den versjonen jeg skal bli hvis jeg bare....

Klem fra meg.

Legg igjen en kommentar
1

Anoreksi.. Ninas historie.

  • 14.01.2018 kl.21:59
  • Kategori: Blogg

God Sndagskveld.

Jeg hper du har hatt en fin-fin helg.
I dag skal jeg dele en historie, men denne gangen er den ikke min. 
Gjennom innlegget om min anoreksi diagnose, fikk jeg kontakt med Nina.
Hun skrev en omsorgsfull og oppmuntrende melding til meg etter ha lest historien.
Nina har nemlig selv den samme diagnosen, men har gjennom hardt arbeid og en enorm viljestyrke kommet seg fri fra sykdommen.


Gjennom vre samtaler fant jeg trst, forstelse og en kvinne med et stort hjerte og et brennende nske om hjelpe andre. 
I tillegg til en felles diagnose, fant vi ogs en felles fortid. Vi gikk nemlig i samme barnehage her i Mandal. Livet er ekstra fint noen ganger, og bringer mennesker inn i livet ditt nr du trenger dem mest.

Uten flere ord, her er Ninas sterke historie.


 

 

 

 

 


En periode av livet mitt med spiseforstyrrelse

Fr jeg starter med fortelle om det ha en spiseforstyrrelse, s m jeg fortelle deg litt mer om hvem jeg, Nina, har vrt. 

Helt fra jeg var liten s har jeg vrt det mange vil kalle for spesiell. Ikke spesiell i den forstand at jeg var en uslipen diamant, men mer i den sammenhengen at: gudd, ho va rar. Ho sa jo ingenting, ho bare sto der. Ja, slik var jeg; jeg sa ingenting i store og sm grupper med mennesker som f.eks. i en vennegjeng, i klasserommet, osv. Og i mte med ukjente mennesker?., ja, du skjnner tegninga. Jeg flte meg ikke tilpass. 

Dette hadde sine grunner. Jeg slet med sosial angst. Og ikke bare det, men jeg hadde ogs angst (spesielt helseangst og ddsangst), tvangstanker- og handlinger (OCD). Disse tingene fikk jeg profesjonell hjelp med da jeg var 16 r. Jeg gikk i behandling og gjorde gode fremskritt p dette punktet. Alt til sin tid, og ting tar den tid det tar. Det er min erfaring. Jeg er frisk fra dette i dag. 

Deretter s kom spiseforstyrrelsen p besk til meg, anoreksi var navnet. Og jeg, jeg inviterte den inn. 

Jeg var russ siste ret p vgs. i 2004, 19 r ung. Dette var natt til 17.mai. Jeg kjente meg drlig; kanskje ikke s rart da vi hadde dgnet hele natta. Hele 17. mai-dagen gikk med til festligheter som jo 17.mai er, en festdag. Da ettermiddagen kom og vi skulle g i borgertoget s kjente jeg at jeg ble drlig igjen. I selve toget s satt jeg p en biltilhenger, og var s drlig at jeg mtte legge meg ned til tider. Jeg var da ikke vant med rangle hele natten og hele dagen, s dette var en reaksjon tenkte jeg. Da dagen var slutt gikk jeg hjem og la meg. 

Det viste seg at jeg brygget p en omgangssyke, med full diare og oppkast. Jeg beholdt ikke maten som jeg prvde spise, det kom raskt i retur. Dette holdt seg gende noen dager, fr jeg ble frisk igjen. Da jeg ble frisk og begynte spise igjen, s ville ikke kroppen ha all maten. Det ble fort diare s da spiste jeg ikke s mye. Flte meg liksom ikke sulten heller. 

I lpet av omgangssyken, s hadde jeg tatt av noen kg. Det var jo ikke s rart da kroppen kvittet seg med maten. Helt normalt det. Men jeg likte det liksom p en mte. Magen var flat, og jeg flte meg finere enn fr. Det som var med meg var at jeg alltid hadde vrt ei kraftig jente som var glad i mat. Jeg kunne ikke velge p verste hylle av klr jeg nsket liksom. Jeg var overvektig, ferdig med det. S det at jeg hadde tatt av noen kg var egentlig bare positivt da jeg absolutt hadde et lite lager ta av. 

Men flelsen det gav meg, det at jeg hadde tatt av noen kg, var en flelse jeg aldri hadde kjent fr. For det frste flte jeg meg fin, og hvem nsker vel ikke det? Jeg flte ogs at jeg kunne g ut i klr og fle meg vel i dem, klr som jeg kanskje ikke brukte s mye fr pga. de hadde vrt litt sm.

Dette var jo p vren med sommeren i vente. Jeg husker jeg kledde p meg ei linbukse, belte og en singlet. Wow, jeg flte meg utrolig bra, og ble p en mte glad. Jeg tenkte at dette m du ikke delegge, Nina, dette fortjener du faktisk. Du fortjener fle deg bra og vre tynn. N m du gjre ditt for at du ikke legger p deg igjen. 

Slik begynte det egentlig. Jeg begynte bli redd for spise ting som kunne gjre at jeg la p meg noen kg. Jeg var redd for at magen skulle bli stor igjen. Jeg begynte bli mer bevisst p hva jeg puttet i munnen, og hva maten inneholdt. Ja, vel og bra det, det skal vi jo alle tenke, for det er jo sunt, ikke sant? Vi vil jo alle vre sunne og friske. Jeg startet ogs med trene hardere og mer regelmessig. 

En ting er legge om livsstilen, og faktisk gjre det sunne og rette valget, whatever that is. En annen ting er nr det gr til hodet p en, og livet blir en prosess der du kun tenker p deg selv i form av mat, trening, vekt og kropp. For det var det som skjedde; jeg tenkte KUN p mat, trening, vekt, kropp, og den premien jeg hadde sett for meg at skulle ligge der framme til MEG. Premien var bli tynn, fin, flott, akseptert, oppmerksomhet, og velge akkurat de klrne jeg nsket. Da ville jo livet bli perfekt, ville det ikke? Og da noen kommenterte at jeg var blitt s tynn og fin, s ble jeg glad. Det var jo det jeg ville, snn egentlig. Men ble jeg glad nok? Egentlig s var det bare en bekreftelse p at det jeg gjorde var riktig, det ble jo merkbart at jeg ble tynnere. S hvis jeg bare fortsetter slik, s blir det bra???, tenkte jeg.

Men NR hadde jeg egentlig tenkt hente ut premien for godt? NR var det egentlig tynt nok? Ville det noen gang bli tynt nok?

Det fortsatte slik at jeg ble opphengt i hva maten inneholdt, da spesielt telling av kalorier, og om det inneholdt masse fett. Mat som inneholdt mange kalorier og fett ble bannlyst i mitt liv. Ja, egentlig s begynte all mat bli bannlyst snn etter hvert, uavhengig av hva det inneholdt. Det spise ble en skam. Den skyldflelsen jeg fikk etter at jeg hadde spist, som om jeg hadde gjort noe alvorlig galt, hva var det liksom? Nei, da var det jo bare en ting gjre da, trappe ned spisinga, og trene like mye, om ikke enda mer. P den mten skulle jeg liksom fle meg bedre, og med bedre samvittighet. 

Jeg veide meg opptil flere ganger daglig, og jeg s meg i speilet minst like mange ganger som jeg veide meg. Studerte meg selv opp og ned i mente. Fornyd? Nh, bare litt til p lrene og armene som m bort, og kanskje litt til p magen, s blir det vel bra, tenkte jeg. Den premien om bli tynn var for lengst ndd, men likevel s var det viktig streve etter mer, og mer. Det var dette som var drivkraften til ikke spise; det var alltid noe p kroppen jeg ikke var fornyd med, uansett. Men i virkeligheten s ble det en jvla tynn kropp. Jeg s det ikke. 

Jeg fortsatte med spisevegringen. Det gikk p det meste 36 timer mellom hver gang jeg spiste noe, og da spiste jeg kun et eple, eller en annen frukt i tillegg til at jeg drakk vann. Vann drakk jeg selvsagt ofte. Men vann, hva nring gir det liksom? 

Jeg fikk av og til noen kav som gjorde at jeg kunne tmme skapene, eller handle masse p dagligvaren som jeg kunne spise p meget kort tid. Og da snakker jeg mengder med mat eller godteri. Det var veldig viktig for meg at ingen s dette. For da jeg fikk dette kavet etter mat/godteri, s var det som en sulten ulv som hadde ftt sitt bytte. Jeg hadde alts et lite snev av bulimi i tillegg. Jeg kastet det aldri opp etterp, for jeg hatet spy. Men jeg visste at kroppen min ville reagere, og at den ville kvitte seg med dette selv, hvis jeg bare spiste mye nok.  Det var bare vente p at det skulle skje. Og da det skjedde, s ble jeg ofte sengeliggende 1 til 2 dager etterp. Og hvis ikke kroppen ordnet opp selv, s mtte jeg ty til andre lsninger for kvitte meg med maten. 

Den siste gangen jeg viste meg p treningssenteret, s holdt det p g galt, alts at jeg holdt p besvime. Ei venninne og jeg trente aerobic sammen. Akkurat denne dagen s kjente jeg at n skjer det noe. Omgivelsene begynte bli tkete og litt svart, og jeg ble svimmel og kvalm. Jeg mtte sette meg ned, og jeg orket ikke delta igjen. S der satt jeg da, p sidelinjen, og s p at de andre trente. Sannheten er at jeg var s drlig at jeg ikke klarte reise meg med en gang. Jeg mtte bare sitte s lenge jeg kunne for innhente meg selv igjen. Da timen var slutt kom min venninne bort til meg og var klar til g hjem. Jeg var ikke helt klar, s jeg mtte vente litt til. Venninnen ventet med meg. Da kom treningsinstruktren bort til oss, og spurte meg: Er dette noe du har valgt gjre mot deg selv? Jeg klarte ikke svare og bare s p henne. Jeg tok meg sammen og fant frem de siste kreftene jeg hadde denne dagen og ville hjem. Jeg gikk ALDRI p hennes aerobictimer igjen. 

Mitt opplegg fortsatte selvsagt etterp dette, og jeg skjnte ikke hvorfor treningsinstruktren skulle legge seg opp i mitt liv p den mten; Makan til frekkhet, tenkte jeg. 

Kiloene raste av fortere og fortere, og det ble veldig tydelig for de rundt meg at dette var en spiseforstyrrelse.  Jeg fikk liksom det preget. Mange begynte si: Det er jo bare til spise mat, det vet du vel. Ordet bare ble jeg mkklei. Bare spis, bare gjr snn eller snn. Bare. 

Jeg var tynn; bein stakk ut, armer og bein var liksom bare der som rette streker. Hele meg var en rett strek. I tillegg er jeg hy, 1.84 m, s det bli S tynn med en slik hyde skilte seg faktisk ganske mye ut. Jeg var jo tydelig undervektig.  

Jeg frs konstant, og begynte f litt mer hr p kroppen. Ja, alle andre steder enn p hodet, for der mistet jeg en del hr. Jeg hadde tykt hr, som plutselig ble tynt. Jeg sov med tykke sokker, tykk genser og av og til votter for holde varmen under dyna. Da jeg la meg i senga og skulle legge meg p siden, s kunne jeg ikke legge beina opp hverandre da det var vondt nr knesklene mtte hverandre. Hvis jeg l p magen p gulvet, s var det vondt ligge da det ikke var noen mage ligge p; det var rett p bekkenet/hoftebeinet (vet ikke hva det heter, er ikke s god p anatomi 😊). Jeg hadde ogs uren hud. Det hadde jeg egentlig hatt lenge, men dette gjorde det ikke bedre. 

Jeg klarte ikke vre s mye i aktivitet, og en rolig gtur for andre ble for meg en kamp da energien var meget drlig. Jeg klarte ikke holde flge med mormor engang, og hun gikk ikke fort. Jeg hang mange meter bak og hadde nok med prve f med meg begge beina. 

Jeg hadde byttet ut klesgarderoben opptil flere ganger, og alt ble for stort, litt for fort. Jeg sa til de rundt meg at: Hvis jeg dr av dette, s er det helt greit. Og det kom fra meg, som egentlig hadde totalt angst for dden, og aldri ville d. 

Noen kom p dette tidspunktet og sa til meg: Nina, du ser helt for jvlig ut, du er syk og du trenger hjelp, NŻ. Jeg lo egentlig av dem, og noen ganger lo jeg dem rett opp i ansiktet, og tenkte: Djisus, hva er galt med deg? 

Jeg fortsatte i min verden, selv om jeg egentlig var totalt lost. Jeg hadde mistet meg selv og realiteten for lenge siden. Jeg spiste minst mulig, samtidig som jeg tok reseptfrie legemidler for kvitte meg med maten. Vel, hva var det egentlig kvitte seg med til slutt? Riktig, ikke s veldig mye. 

*DUNK*, der ble helt svart. 

Jeg vknet og s min mors ansiktsuttrykk, litt snn forskremt. Du besvimte og datt rett i gulvet, Nina. N er det nok, og i natt skal jeg sove p samme rom som deg. 

Noen dager etterp gikk jeg i dusjen og skulle stelle meg. Jeg gikk naken bort til vasken og skulle vaske hendene. Da mtte jeg bye meg litt. Samtidig kikket jeg opp i speilet. Der s jeg for frste gang ei veldig tynn jente, meg selv. Jeg s for frste gang at bein stakk ut, og at jeg faktisk ikke syns det var fint. DET var mitt vendepunkt. Jeg trengte hjelp, det inns jeg selv. 

Jeg inns at jeg hadde vrt stygg mot den viktigste personen i mitt liv, meg. Jeg inns at jeg hadde rakket ned p meg selv og aldri sagt et positivt ord om meg til meg. Jeg inns at jeg hadde pint meg selv ved sulte meg, istedenfor for vre snill og gi kroppen det den trengte. Jeg inns at gjesten (les: anoreksi) jeg hadde sluppet inn, ikke var bra for meg. Det var p tide lukke den dren i mitt liv. 

---------------------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg fikk MEGET god hjelp fra ei profesjonell dame vren/sommeren 2005, og takket vre hennes hjelp s kom jeg meg ut av det etterhvert <3  

Og du, den premien der fremme som du tenker at ligger der og venter p deg; det er bare blff. Det er som om du blir lovet en milliongevinst i lotteri, men bare hvis du tar x antall spins frst, ogs ender du opp med betale istedenfor f ut noen som helst premie.

Jeg lever i dag et godt og rikt liv med masse god mat og kos, og har gjort det i mange r n. Ja, det er faktisk mulig hvis du lurte p det. Jeg STORKOSER meg med mat, og det med VELDIG god samvittighet 😊  N trener jeg for holde meg sunn og frisk, ikke for bli tynn. Jeg vet hvor balansen gr mellom det som er usunt og sunt nr det kommer til sammenhengen mellom mat, vekt og trening.

 Veien til fri fra anoreksi har ikke vrt en dans p roser, langt ifra, men med god viljestyrke og tid, s ordnet det seg. Ingenting er umulig for den som virkelig nsker og vil noe <3

Men la meg ogs ha det sagt, selvflgelig s preger denne opplevelsen meg, og noe vil alltid henge med meg videre. Men det viktigste er at jeg kan leve et godt liv uten at dette er et problem i hverdagen min. For det er det ikke lengre, det er ikke et problem i hverdagen, og det har det heller ikke vrt p mange, mange r. Men som jeg pleier si; spiseforstyrrelsen er gjemt, men ikke glemt p den mten at det er en sterk opplevelse g gjennom noe slik. Man glemmer det ikke. 

Snn sett, s har jeg ftt en premie i dag, hvis jeg kan kalle det det, jeg er frisk. Men det skulle ikke vre ndvendig g den veien for faktisk innse noe som var der fr helvetet startet. Jeg vet det er vanskelig vre oppi det, men jeg vet ogs hvor godt det fles vre ute av det.  

Stopp i tide. Ja, hvis det bare hadde vrt S enkelt??????????????

Nina W. 


 

Du kan finne Nina p sosiale medier her:

https://www.instagram.com/interiorismypassion/

https://www.snapchat.com/add/waage12

 

 

Mine sosiale medier:

SnapChat: @Tinas.no 

Instagram: @Tinas.no

Facebook: https://m.facebook.com/www.tinas.no/

 

Legg igjen en kommentar
1

Nye utfordringer.

  • 09.01.2018 kl.06:43
  • Kategori: Blogg

Goooood Tirsdags-Morgen 💗

Jeg hper du har hatt en fin-fin start p uken.
Jeg vet ikke hva det er med starten p uken, men jeg elsker den. Det kan jo selvflgelig spille inn at Mandager er min Kontor-dag for uken. Ofte blir den brukt med nesa i papirer og musikk p rene, men den inneholder alltid litt venninne-skravle-lunsj-shopping-tid. Det er f ting som gjr meg lykkligere enn det! 
N er vi allerede kommet til Tirsdag og jeg er snart p vei til Yin-Yoga p Pusterommet her i Mandal. Yoga er en annen ny og spennende del av mine ukentlige fritids-aktiviteter. Merkelig nok ligger det mye lengre ute av min komfort-sone en det dette innlegget skal handle om, nemlig klatring.
Kanskje kommer det et lite blogg-innlegg om Yoga i fremtiden?
Men dette innlegget skal, som lovet, handle om mitt nyeste prosjekt. Klatring.


Nye Utfordringer

I lpet av det siste ret, med alle utfordringene kom ogs mye ny inspirasjon. Jeg bruker ofte ordtaket It was the best of times, it was the worst of times for dette fler jeg beskriver livet mitt ganske s godt. Livet mitt er fullt av kontraster der vondt og godt gr hnd i hnd. 
Men en del av det gode er lysten og sken p nye utfordringer. Jeg har alltid vrt veldig glad i trening og det vre aktiv, og det siste ret har jeg utfordret meg selv med prve nye treningsformer.
Jeg liker tanken p variasjon og allsidighet i trening. Det bruke kroppen dynamisk og til en aktivitet, ikke bare trene for forbrenne kalorier.

S denne gangen stod klatring for tur, det har sttt p Bucket-Listen min en stund.
Men for f lov til bruke klatrevegger innendrs i Norge, s m man gjennom et innfring/sikrings-kurs frst. Den eneste plassen jeg vet om som tilbyr dette i nromrdet mitt er Spicheren treningssenter i Kristiansand. S Lrdag formiddag gikk turen dit.

Kurset jeg var p varte i Ca.3 timer da det var kun meg og en veldig hyggelig jente som het Valentina, som var der.
Den frste timen gikk med til lre litt om forskjellig type klatring og litt historie, samt forstelse for hvorfor sikkerhet og regulasjoner er s viktig i denne sporten.

Da jeg automatisk gr inn i Nerd-modus hver gang jeg skal lre noe nytt, s var dette superspennende for meg. Hver gang jeg finner en ny hobby, aktivitet eller bare et tema, s vil jeg helst vite alt jeg kan om dette. S jeg koste meg glugg i hjel med lre om diverse festeteknikker og knuter.

 

Jeg skal glatt innrmme at jeg kan ha en tendens til vre over-entusiastisk over alle nye utfordringer, og kall det gjerne naivitet, men jeg blir veldig sjeldent nervs.S jeg ble litt overasket da jeg kjente nervene komme krypende. Merkelig nok ikke for hverken klatringen eller hyden, men det store ansvaret man faktisk har nr man skal sikre andre som klatrer. Som instruktren s fint sa, `Nr du skal velge klatrepartner, s velg den som er best p sikring og ikke ndvendigvis den som er best p klatring`.

Da jeg som sagt er over-entusiastisk, og instruktren skjnte dette, s fikk jeg lov f et forsk i den `Hardeste` veggen fr vi avsluttet for dagen. Det skal jo sies at han valgte en av de lettere lypene i veggen, men jeg var fortsatt passe stolt da jeg klatret veggen til topps.


Klatring



S hva synes du? Er dette noe du kunne tenke deg prve? 
For de som synes det virker spennende s hiver jeg med litt fakta her p slutten. 
Jeg hper du fr en deilig Tirsdag og at du kanskje ble inspirert til gi deg selv en ny utfordring?

-Tina

Flg meg gjerne p SnapChat for daglige oppdateringer
 https://www.snapchat.com/add/tinas.no

Sikringskurs klatring:
Hvor?
Spicheren Treningssenter Kristiansand
Nr?
Hver Tirsdag kveld og Lrdag formiddag 
Pris?
300Kr
Varighet?
3-4 timer
Hva oppnr du?
Du mottar kursbevis som du kan bruke til klatre i de fleste innendrs klatrevegger, og du kan n ha med egne barn i klatrevegg.
 

Legg igjen en kommentar
0

En stor takk og en liten smakebit.

  • 08.01.2018 kl.06:55
  • Kategori: Blogg

Hei og God Mandag Morgen 💗

Jeg m aller frst starte med en stor takk. 
Takk for en helt overveldende respons p mitt forrige innlegg.
Det at s mange tok seg tid til skrive s gode, omsorgsfulle og stttende ord til meg er veldig rrende, og jeg setter uendelig stor pris p hvert ord. 
Det lese historiene til andre kvinner som har vrt, eller er igjennom samme eller lignende situasjon som meg er bde inspirerende og vondt, men det gir meg hp. Hp om en fremtid uten denne vonde kampen. Jeg kommer til dele mer fra historien min i fremtiden. Jeg vil ogs prve dele mine tanker og meninger rundt dette med slankeoperasjoner og konsekvensen av dem.


 

Men for denne fine Mandags morgenen velger jeg dele en litt lysere side av livet. 
Det siste ret bragte med seg mange nye, helt fantastiske vennskap, mye godhet, sttte og omsorg. Det bragte ogs med seg en eventyrlyst som jeg aldri har kjent p maken til. 
Det skal n sies at jeg alltid har vrt en  impulsiv og noen vil kanskje si over-entusiastisk person. S det finne p spr ting er da ikke helt ukjent for meg.
Men som jeg skal vise i et fremtidig blogg-innlegg, bestod 2017 av masse gye utfordringer. Som Helikoptertur, fallskjermhopp, og spontan tur til trenings-resort p Fuerteventura, 
Denne eventyrlysten fortsetter inn i 2018, s i gr tok jeg turen til Spicheren treningsenter i Kristiansand for sikkerhetskurs i klatring,
Flere bilder, litt informasjon og min opplevelse av det kommer i et blogg-innlegg forhpentligvis senere i dag, men for n; Her er en liten smakebit av min frste gang i klatrevegg.

https://youtu.be/C5VCLM0a4Xs

-Tina

Legg igjen en kommentar
35

Fra fedme til anoreksi.. Min historie om hvordan jeg mistet over 75Kg, og meg selv, p ett r.i

  • 05.01.2018 kl.16:27
  • Kategori: Blogg

Jeg m innrmme at jeg strever litt med hvordan jeg skal skrive dette innlegget, og har utsatt det gang p gang. Det velge blogge og det dele flere sider av livet mitt p sosiale medier er et bevist og gjennomtenkt valg for min del. Jeg ser det som del av jobben min, og som et kreativt prosjekt.
Men det har seg jo slik at uansett om det er del av jobben, eller om man bare velger dele status oppdateringer p Facebook, s har man valget om filtrere det man legger ut. Vi velger den versjonen av oss selv vi vil presentere og de delene av livet man vil vise til andre. Dette gir ringvirkninger bde p godt og vondt. Det kan skape urealistiske bilder og gi feil inntrykk av en person og en situasjon Det kan fre til misunnelse, gi mindreverdighetskomplekser og  skape andre negative flelser og situasjoner hos andre mennesker. Men...
 Det har ogs muligheten til pvirke andres liv i en positiv retning. Ved dele av sine livserfaringer, sine feiltrinn, vise glede, sorg og fortelle sin usminkede historie s kan man kanskje inspirere, og forhpentligvis ogs hjelpe andre med vre rlige med seg selv. Kanskje gi andre noen kjenne seg selv igjen i. Kanskje ogs hindre andre i gjre de samme feilene. Uansett, s vil det vi velger dele av oss selv pvirke andre rundt oss i en eller annen form. S ved dele min historie, mine valg og mine feiltrinn s hper jeg s inderlig at det kan gi deg noe. Gi deg forstelse, inspirasjon, motivasjon eller gi deg en flelse av ikke vre alene. Med gode intensjoner og nervst sinn, her er min historie.

 

Juli 2016

Livet mitt er fint det. Jeg har en god jobb som jeg virkelig trives i, den kan vre hektisk, uforutsigbar og stressende, men ogs uendelig givende og inspirerende. Jeg er gift med en vidunderlig mann, og bor i et fint hus. Jeg elsker bruke tid p Venner, familie, trening og jeg ler mye. Jo, skikkelig heldig er jeg. Vi har ikke barn enda. Vi har prvd, men uten hell. Vi har flere forsk med prverr bak oss, men uten hell. Men ikke alle trenger f barn? Det er da ikke en menneskerettighet heller.. Men hva om det er noe jeg kan gjre? Vekten min er jo for hy, jeg faller til og med i fedme kategorien. Legene har nevnt at dette kan gjre prosessen med bli gravid vanskeligere. Og selv om jeg trives med meg selv og min kropp, s vil jo bde trening og fremtid vre lettere i en lettere kropp. 

8. August 2016

Jeg skal innrmme at det `betale seg ut av et problem' ikke helt er min stil. Det er jo forsvidt ikke det ta en s stor avgjrelse, spontant. Mannen trengte en god del overtalelse, og jeg kunne se bekymringen i blikket p de rundt meg. De jeg valgte dele det med da. Jeg har jo valgt holde dette s privat som mulig. Jeg kjenner p litt skyldflelse over ikke ha delt dette med mange av de som str meg nrmest. Jeg burde nok ha sagt det til min Personlige trener iallefall? Hun har jo ville hjelpe meg ned i vekt p en forsvarlig mte tidligere. Vel, det nytter ikke gruble p dette natten fr operasjonen. Bare hold for nesa og hopp ut i vannet. Dette gr fint. Dette vil lse s mange problemer, flere fluer i et smekk. Det M da vre en god avgjrelse.

9. August 2016

Bare pust Tina.. Nerver er normalt, bare smil og vr takknemlig. Ikke alle har mulighet til betale seg til en Gastric Sleeve operasjon p privatsykehus, og p s kort varsel. Legene virket jo hyggelige.. Profesjonelle. De kikket ikke igjennom journalen min, men det var sikkert ikke ndvendig. Bare gjr som de sier, pust dypt og smil, s er dette snart over...

-'Hjelp!! Kan noen hjelpe??' Skal det vre s vondt? Jeg ser sykepleierne kommer lpende. Jeg sovner.. Vkner, kaster opp. Er dette normalt? Mannen min! Der er du jo. Kan du hjelpe meg? Dette er s vondt. Jeg sovner igjen- 

 

Mars 2017

Jeg kan se bekymringen i blikket til mine nrmeste. Jeg fler ogs p forvirringen til andre rundt meg.
'Hva har skjedd?'
'Wow, du ser bra ut, men.. er alt OK'
'Har ikke dette gtt litt fort?'
Jeg skjnner ikke helt sprsmlene og bekymringene. Det er jo dette som er poenget.
Folk sier det jo selv.
'Du som var s stor!'
'Du ser s mye bedre ut n'
Jeg er jo enig at det har gtt fort, men det vil jeg jo! Jeg er en lper og jeg trener hver dag. Da er kjapp vektnedgang naturlig. Uansett s har jeg jo ndd ml-vekten min. Jeg skal jo bare stabilisere vekten n, og kanskje lage en liten `buffer`i tilfelle jeg skulle g opp et par kilo ufrivillig.
Irene (PT) sier at hun er nervs for at jeg begynner miste kontrollen p vektnedgangen n.. Men s skjnn som hun er, s er hun nok bare i overkant forsiktig.
Jeg skjnner jo det, Det er jo tross alt jobben hennes.

1. August 2017

Det kan da ikke stemme, dette blir for pinlig. Dette skal jo ikke ramme 30-ringer. Er ikke dette en sykdom for Jenter og gutter i tenrene?
'Dette m du forberede deg p at blir verre fr du blir bedre igjen, sier Irene med bekymring i blikket.
'Det blir en tff vei g, men jeg er her, rett ved siden av deg...'

 

Anoreksien kom for meg snikende og blindende, men de rundt meg s den komme.
Alle kan n se at jeg er syk,   
                                                         ..alle utenom meg...

Dette er alts litt av sykdomsforlpet og historien om hvordan jeg gikk fra Sykelig overvekt til diagnosen Anoreksia Nervosa.
Hvordan jeg mistet over 75Kg og meg selv p ett r.

To be continued..

 

SnapChat: @tinas.no

Facebook: https://m.facebook.com/www.tinas.no/

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Vis flere innlegg